EU-domstolens praksis om pengespillmonopol
EU-domstolens praksis om pengespillmonopol er ikke et norsk regelverk, men et tolkningsgrunnlag for om den norske enerettsmodellen er forenlig med EØS-retten.[1] I Norge er pengespillfeltet ikke harmonisert i EØS, og myndighetene kan derfor opprettholde monopol eller lisensordninger så lenge tiltakene er begrunnet, egnet og forholdsmessige.[2]
Rettslig grunnlag EØS-avtalen artikkel 36 om fri tjenesteyting er den sentrale bestemmelsen i vurderingen av norsk pengespillmonopol.[3]
· · Skrevet og sist gjennomgått av Kari Meland
Innhold
Kontekst
EU-domstolens praksis, blant annet Stanleybet-sakene, brukes som rettskilde i norsk forvaltning.[5] Historisk har ESA reist tvister om norske spillautomater, men lagmannsretten uttalte i 2023 at verken enerettsmodellen som sådan eller praktiseringen var i strid med EØS-avtalen.[3] Dette skiller seg fra EØS-avtalens generelle rammeverk og Ladbrokes-dommen som gjaldt en annen vurdering.[1]
Unntak
Spørsmål og svar
Kan EU-domstolen direkte overprøve norsk pengespillmonopol?
Nei, EU-domstolen avgjør ikke norsk monopol direkte. Dens praksis brukes som tolkningsgrunnlag i norske og EFTA-rettslige vurderinger.[4]
Hva kreves for at et monopol skal være EØS-rettslig akseptabelt?
Monopolet må være begrunnet i legitime hensyn, egnet og forholdsmessig, og monopolisten må være underlagt effektiv og streng kontroll.[4]
Relatert
Kilder
- Meld. St. 12 (2016–2017) om pengespill — Regjeringen
- Prop. 220 L (2020–2021) om ny pengespillov — Regjeringen
- Borgarting lagmannsretts dom 1. juni 2023 — Lotteritilsynet
- Stortingets EU/EØS-nytt 20. februar 2013 — Stortinget
- Kulturdepartementets høringsnotat om ny pengespillov — Regjeringen